Jeg ser med bekymring at flere offentlige tilskuddsordninger i økende grad går fra å finansiere aktivitetsdrift, til nytenkende prosjekter med innovasjonspotensial. Dette skjer selv om vi vet at tiltak inn mot sårbare samfunnsgrupper trenger stabilitet over tid for å oppnå ønsket effekt.
Tekst: Ihna Stallemo, seniorrådgiver tilskudd, Norges Røde Kors.
Selv har jeg jobbet med innovasjon og omstilling som konsulent for norske bedrifter. Jeg er stor tilhenger av omstilling for å kunne levere et omsorgs- og velferdstilbud som tilpasses samfunnsutviklingen, og de utfordringene vi står ovenfor. Det er særlig de i førstelinjen i det offentlige som kjenner på den store utfordringen, men også i frivillig sektor hvor sårbare samfunnsgrupper henvender seg daglig.
Statens iver rundt prosjektfinansiering viser manglende tillit til at frivillig sektor jobber med utvikling i sitt daglige virke. Bare fordi innovasjon ikke står beskrevet i rapporten, betyr det ikke at det ikke blir gjennomført.
Klarer staten å følge takten til frivilligheten?
Mange humanitære organisasjoner er sosiale entreprenører som jobber kontinuerlig med å tilpasse seg målgruppen de ønsker å nå ut til, parallelt som det er viktig for organisasjonene å ivareta frivillighetsprinsippet. Selv jobber jeg til daglig i Røde Kors med å søke og rapportere til stat og stiftelser, og er stolt av utviklingen i egen organisasjon. Vi er fremoverlente og jobber med økt brukermedvirkning, digitalisering, kompetanseheving av frivillige, miljø- og klimatilpasning og teknologisk nyvinning i samarbeid med næringslivet. Min organisasjon er ikke unik i denne sammenhengen. Vi klarer ikke å gjøre alt samtidig, i alle aktiviteter, men vi jobber med å endre våre tilbud i takt med samfunnet vi lever i og ressursene vi har tilgjengelige. Det er mikroinnovasjon med årlige tilpasninger, og ikke banebrytende prosjekter som gjør at Røde Kors fortsetter å være relevante – med noen få unntak (les: felles aksjonsstøtte1, sosial resept2 og dronesykehus3).
Hva bruker vi driftsmidler til?
Enhver organisasjon av en viss størrelse, har en rekke oppgaver knyttet til det å kvalitetssikre og drifte en stabil aktivitet over tid. For å nevne noen, så går typiske driftskostnader til å sørge for formidling av tilbud til deltakere og lokale myndigheter (NAV, skole, hjelpetjenester o.l.), rekruttering av frivillige, strøm, lokaler, sikre brukermedvirkning, kursing av frivillige og ansatte, samle inn dokumentasjon fra frivillige for å kunne rapportere til myndigheter med mer. Dette er kostnader som er vanskelig å «prosjektifisere».
Behov for stabilitet for å sikre utvikling
For å kunne utvikle og tilpasse aktivitet, er en organisasjon avhengig av aktivitetsdrift i bunn. Alle hus trenger en grunnmur, og det gjør også frivilligheten. Staten må gjerne legge innovasjonsmidler på toppen, men ved å ta bort støtteordninger som strekker seg over tid, vil man ta bort fundamentet til å jobbe med videreutvikling av tilbudene til målgruppene. Myndighetene bør heller være interessert i hvordan tilskuddsmottakerne jobber med å videreutvikle sine tilbud. Et typisk tre-årig prosjekt er kort horisont for de aller fleste, også frivillige og ideelle organisasjoner.
Jeg ønsker et opprop om statlig investering i stabile aktiviteter, hvor man videreutvikler aktiviteter til beste for sårbare grupper, fremfor prosjektinvesteringer. På den måten vil vi opprettholde en grunnmur som sikrer tilbud til de som trenger det mest.