Det er utfordrende å jobbe forutsigbart med langsiktige prosjekter når det offentlige stort sett gir ettårige tilskudd. Heldigvis er det eksempler på noen ordninger som har et lengre perspektiv.
Tekst: Malin Daviknes, seniorrådgiver for prosjektutvikling og partnerskap i Norgesprogrammet til Redd Barna
De fire siste årene før jeg begynte å arbeide i Redd Barna, jobbet jeg med humanitær bistand i Jordan. Fokuset mitt var på prosjekter i Syria. Hovedtyngden av porteføljen som jeg jobbet med, kom fra FCDO (den gang DFID), den britiske versjonen av Norad, gjennom et femårig samarbeid.
I januar 2021 satte jeg kursen til Norge og Redd Barna sitt Norgesprogram. Finansiering av arbeidet vårt med og for barn i Norge, er en stor del av arbeidshverdagen min. Uten penger, ingen aktivitet.
Slik situasjonen er nå, er velferdssamfunnet avhengig av at organisasjoner bidrar med aktiviteter og prosjekter mot sårbare samfunnsgrupper. Samtidig møter vi på en rekke utfordringer når vi skal søke finansiell støtte. Dette har overrasket meg mest med vilkårene i finansieringen av prosjekter:
Langsiktighet
Det meste av midlene vi får på bakgrunn av søknader er ettårige tilskudd. Dette gjelder særlig tilskuddene vi får fra det offentlige. I Syria jobbet jeg med en av verdens verste humanitære kriser. Behov forandret seg nesten ukentlig, og i alle fall månedlig og årlig. Likevel var de fleste av tilskuddene våre langsiktige – for mer enn tre år av gangen – fordi man så verdien av å kunne planlegge lengre frem i tid.
Her i Norge arbeider Redd Barna med langsiktige prosjekter for å støtte opp om barn og unges hverdag og oppvekst. Behovene blir gradvis større, men endrer seg ikke dramatisk fra år til år. Derfor mener jeg man i større grad bør gå over til flerårige tilskudd. Heldigvis ser vi noen eksempler på offentlige tilskudd som har et lengre perspektiv. Dette bør bli standarden.
Prosjektbasert
Utlysninger av tilskuddsordninger beskriver ofte et ønske om å finansiere prosjekt, ikke drift. Helst skal prosjektene være nye og innovative også. Derfor gjør vi vårt beste for å legge inn nye komponenter i prosjektene vi driver. Vi endrer aktiviteten litt, og starter opp på et nytt sted. Det vi egentlig trenger, er midler til eksisterende aktiviteter på ett spesifikt sted. Grunnen til det, er at man behøver stabilitet i tilbudet for akkurat de barna. Derfor er prosjektbaserte midler så krevende – det tar fra oss muligheten til å vedlikeholde eksisterende tilbud til en brukergruppe.
Lønn
Lønn skal helst ikke med. Frivilligheten koster jo ikke penger. Men, den gjør jo det!
I Redd Barna har vi for eksempel regionrådgivere som jobber tett på de frivillige. De jobber blant annet med rekruttering, opplæring, og oppfølging. De passer på at alle frivillige leverer politiattest, og at de er egnede for å jobbe direkte med barn i sårbare livssituasjoner. Regionrådgiverne er kritiske ressurser i arbeidet vårt, fordi de sikrer kvalitet og – ikke minst – sikkerheten for barna. I Redd Barna har vi også kontrollere, som hjelper til med alt som gjelder økonomi og regnskap. Vi skal jo bruke midlene på riktig måte, og vi skal rapportere på dette. Kontrollere trenger også lønn. Så hvorfor er lønnet arbeid i organisasjoner så utfordrende? De fleste som går til en fast jobb, forventer jo å bli betalt for sitt arbeid.
Det er mange ting vi kan snakke om når det gjelder støtteordninger. Harmonisering av søknadsportaler, av rapporteringskrav, av retningslinjer for bruk av midler. Men vi må begynne et sted. Mitt forslag er at vi starter med å forbedre rammevilkårene for finansiering i frivillig sektor. Kun på den måten kan organisasjoner levere på sitt viktige samfunnsoppdrag.